Pinocchio-paradokset er like mye en rockekonsert som en danseforestilling – med høy energi, store bevegelser og sterk utfoldelsesglede.
Fem musikere og fem dansere deler en scene kledd fra gulv til tak i persiske tepper. De spiller og danser, roper og svetter – i en høyenergisk forestilling mange ville kalt suggererende.
Men siden suggesjon er noe som skjer ufrivillig, utforsker forestillingen en aldri så liten nøtt:
Om Pinocchio sier «nesen min vokser nå!», oppstår et paradoks. For om nesen hans vokser, forteller han sannheten og nesen kan ikke lenger vokse, men om den ikke gjør det, så lyver han og den må vokse. Slik tar Pinocchio-paradokset opp scenekunstens paradoks: Når publikum velvillig og frivillig setter seg ned i salen, kan de egentlig bli suggerert, påvirket utenfra, uten å være bevisst på det?
Eksplosiv sceneenergi
Med store og eksplosive bevegelser gir danserne scenerommet en nesten elektrisk energi. Den drives ytterligere opp av rockebandet Undergrünnen, som med rå sceneenergi serverer sin blanding av 60-tallspsykedelika, afrobeat, jazz, rock og minimalistisk new wave.
Slik blir Pinocchio-paradokset en eksplosjon av lyd og bevegelse: Vil du la deg rive med?
